Spunk firar och tar farväl av det gamla

Spunk firar och tar farväl av det gamla

Spunk. Foto: Håkon Eikesdal

Spunk firar och tar farväl av det gamla

På boxen "Das Wohltemperierte Spunk" utforskar den norska kvartetten Spunk tolv toner i den tempererade skalan. Verket tog tolv år att skapa! Ett firande av den tempererade musikens historia, men också ett firande av musikens mikrotonala potential och ett farväl till det gamla, säger Maja Ratkje i en mailintervju med Soundofmusic.

Av: Magnus Nygren

Hur och när kom ni på idén om Das Wohltemperierte Spunk?
– I Spunk blir ofte ideer utviklet kollektivt, vi snakker mye sammen, og den ene tanken tar den andre. Det er nesten som å spille. Det vi har av prosjekter og utgivelser med Spunk er fascinerende nok noe som oppleves som Spunks eget, ikke ens egne personlige agendaer. Slik bygger også Spunk en egen identitet. Das Wohltemperierte Spunk kom naturlig som et resultat av at vi i noen år hadde en øvelse hvor vi spilte en tone a la musikken til Scelsi, hvor vi varierte klang over en tone, men uten å gjøre det statisk. Vi bruker stadig dette som oppvarming før konserter og innspillinger, det har en veldig samlende effekt, og det gir fokus. Dessuten blir det kollektive veldig tydelig. Det kollektive syns jeg er en av Spunks sterkeste sider.

Vad är tanken med stycket?
– Tanken var å lage et verk over 12 år som skulle fordype seg i hver enkelt tonehøyde representert i en tolvtonerekke etter Anton Webern som starter med de fire tonene B-A-C-H. Det var også et slags milleniumsprosjekt, å feire den gamle tempererte musikkens historie, som Bach i sin tid feiret med Das Wohltemperierte Klavier. Via Webern kommer vi også inn i den nye tiden, og via Scelsi vil vi også feire den nye musikkens mikrotonale potensiale. På en måte sier vi farvel til det gamle hvor alle tolv tonene er likestilte i en krommatisk skala, og flytter fokuset mot en ny klang, for vårt århundre, men også relatert til musikken slik den var før likestillingen av de tolv, og som også har fantes hele tiden i all slags ikke-klassisk musikk.

Varför valde ni att verket skulle ta tolv år att skapa, och inte tolv månader eller veckor?
– Tallmagien er jo åpenbar, når man kan bruke årstallet i tillegg til dato og klokkeslett. Men også fordi det føltes viktig at verket skulle ta så lang tid, noe vi kunne ha som møtepunkt hvert eneste år i 12 år, og fordi det var fint å se hvordan vi utviklet oss ved siden av Das Wholtemperierte Spunk, men at Das Wohltemperierte Spunk kunen ha sin egen tid og utvikling også.

Tvivlade du någon gång på att ni skulle slutföra verket?
– Jeg håpet jo veldig. Etterhvert ble jeg nervøs for om noen uteble på en konsert av praktiske årsaker eller noe. Til den siste konserten hadde alle forbud mot å være et annet sted enn hjemme natten før konserten.

Vad var det viktigaste för dig med stycket?
– Å skape vakker musikk som refererer både bakover og framover. Å dokumentere Spunks unike samspill.

Nu är ni "färdiga" med den tempererade skalan, vad kommer nu?
– I og med at vi også har brukt alle mikrointervallene i dette prosjektet, så kommer i alle fall ikke det! Vi kommer nok til å fortsette med konserter der vi er. Det er fri-improviserte konserter som er kjernen i det Spunk driver med, selv om vi også har gjort mye installasjoner og andre ting.

I texthäftet framgår att Das Wohltemperierte Spunk har hjälpt er att hålla ihop. Nu när det är slut, är det även risk för att Spunk lägger av?
– Huff, jeg håper ikke det.

Vad har ni på gång härnäst?
– Vi holder på med musikken til en danseforestilling av Odd Johan Fritzøe, som både jeg og Hild allerede har laget prosjekter med tidligere, alene og med Fe-mail. Spunk lager musikk til fire skulpturer som blir flyttbare, og Odd Johan er solodanser og koreograf. Dette får premiere til høsten i Oslo. Ellers har vi startet så smått med en ny plateinnspilling. Og så prøver vi å selge inn installasjonsprosjektene våre. Innimellom gjør vi selvsagt ordinære konserter. Vi har også spilt med andre, som Joëlle Léandre og Phantom Orchard, og kanskje blir det flere konserter med dette også? Joëlle er kjempefan av Spunk og den siste konserten vi gjorde med henne under Moldejazz for et og et halvt år siden ble tatt opp og er klar til utgivelse, men det er ikke helt avklart hvor den kommer.

Derek Bailey 2001

Jazz är farligt

1977

Spellista. George Lewis, Don Cherry, Hamiett Bluitt, Instant Composers Pool, Colosseum II, George Russell. Stor blandning på jazzen av 1977. Lyssna!

Henry Cow: Fransk tv 1973