Kristofer Ström gjør animasjonsfilmene i en naivistisk tegnestil der figurene stadig skifter form. Kropper blir til ansikter, trær til dyr, mennesker til monster. Ström leker med overflaten, han snur plutselig tegnebrettet, eller figurene beveger seg fra lerretet over til en tallerken. I tillegg veksler han mellom å la tegningene utfolde seg tilsynelatende uten innvirkning, hender som tegner karakterene, fingre som beveger dem rundt eller simpelthen la dem renne rett ut av tusjen.
Flere av animasjonssnuttene hans har blitt brukt som vignetter i kulturprogrammene Kobra og Musikbyrån på SVT, akkompagnert av musikken han lager under navnet Ljudbilden & Piloten. Siden filmene er så utflytende, med hyperaktive metamorfoser, er låtene mer lineære, uten de brå stemningsskiftene. Debutalbumet hans, ”One hundred fifty-five”, består av enkel elektroakustisk musikk.
Sangen ”Plokk” starter med gitarklimpring, som speiles i høyre og venstre kanal. Deretter introduseres en harmonisk melodilinje spilt på piano. Musikken flyter fremover, lag på lag legges på, av xylofon, bass og perkusjon, som stort sett ikke er annet enn metronom-aktig tikk-takk. Tilsvarende teknikk brukes på flere låter, Ström lar temaene forblir uendret gjennom hele sangen. Det blir derimot sjelden kjedelig, for palletten som brukes er vid, i tillegg til de tidligere nevnte instrumentene, består den også av suggerende melodica, zither, myk trompet og ordløs sang.
”Pianosong Two No. 2” er et kort impresjonistisk stykke med Satie-aktige klanger. ”Flock” er et av få spor med forsiktige elektroniske bearbeidinger, men det fremstår ikke som et brudd med den folk-aktige stilen ellers. ”A. Klingtmann”, ”Wedding”, og ”You Know You’re Doing OK” er lengre og mer episke resten av albumet. Ljudbilden & Piloten har da også blitt sammenlignet med Pink Floyd, men han er langt mindre pompøs enn dem. Både de elektroniske effektene og de progressive låtene på albumet virker like naturlige for fremdriften som overgangene i animasjonsfilmene hans.
Kristofer Ström gjør det misunnelsesverdig bra for tiden. I februar holdt Byrån i Malmö en utstilling der fire kunstnere tolket musikken hans. Etter utgivelsen av ”One Hundred Fifty-Five” har musikkvideoer strømmet inn til plateselskapet Nosordo. Så langt er åtte av de femten sporene på albumet billedlagt.
Albumet er dessverre tidvis litt forutsigbart og tannløst. Likevel er det så gjennomført at det er vanskelig å være kritisk. Dette er en sympatisk debut, den føles omtrent som å få solskinn i ansiktet, varmende og oppløftende. Og som om ikke musikken var nok i seg selv følger det med en glimrende collage for hver av sangene.
(Publicerad 2008)
Kommentarer
Skriv ny kommentar