Paavoharju-Keskitalo

For store deler av Europa og USA er Norge et musikalsk sort hull. Her hjemme vet vi bedre. Likevel har vi en tendens til å tro at Finland er nøyaktig det andre innbiller seg at Norge er: mørke skoger bebodd av djevledyrkere. Et av de beste bandene i Finland akkurat nå er derimot det kristne Paavoharju.

Ikke sånn å forstå at Paavoharju, som i hovedsak består av brødrene Lauri og Olli Ainala, er livsbejande speidergutter. På myspacen sin beskriver de musikken som ”esoterisk dugg, hjerteslag og voldtekt på bånd”. Hvor mange kristne band høres sånn ut?

”Laulu Laakson Kukista” (En sang om blomstene i dalen) er en samling poplåter, eller snarere ruiner av poplåter. For gruppen lar knitring, bakgrunnsstøy og båndsus bli like viktig som det musikalske.

Vanligvis blir denne typen kunstige alderdomstegn brukt til å gi inntrykk av at musikken kommer fra en forgangen tid. Paavoharju høres mer ut som det er spilt inn på bånd i dag, og deretter funnet i skogen femti år frem i tid. Rytmene legger ikke skjul på at de er programmert på 2000-tallet og synthmelodier vokser vilt. Sangene er en postmodernistisk miks av finske folketoner, bollywood og salmer, med prog-rockens brå stemningsskift. Rundt dette ligger et lag av gjørme, grums og grønske.

Med litt bedre produksjon og prangende kostymer kunne den pompøse ”Uskallan” (”Uredd”) trolig nådd tredje plass i Melodi Grand Prix denne helgen. ”Kevätrumpu” (”Vårtrommen”) høres ut som en dansegulv-hit som gikk galt. Det er som om Britney Spears kom inn i studioet på en dårlig dag og ikke orket stort mer enn å nynne, hviske og stønne til musikken, men likevel fikk det til å høres mystisk ut.

”Italialaisella laivalla” (”På en italiensk båt”) er en nydelig veneziansk ballade med en angstfylt vokal. Det bølger frem og tilbake mellom støy og struktur, musikerne famler for å tvinge mørket tilbake. På ”Kirkonväki” (”Folk i kirken”) revner kirkegulvet og svimlende orgelbrus vitner om at ragnarok er over oss.

Laulu Laakson Kukista er også tittelen på en sang Paavoharju har gjort sammen med Joose Keskitalo. Han bidrar på albumet, og som soloartist lager han musikk som befinner seg i et lignende landskap som gruppen. Mens Paavoharju leker seg med både teksturer og melodier, er Keskitalo mest opptatt av det siste. Og hvis gruppen viser en verden i ferd med å gå i oppløsning, er Keskitalos musikk et post-apokalyptisk prosjekt for å finne tilbake igjen til country-, jazz- og bluesrøtter. På papiret virker det litt kleint med en finne som tror han er amerikaner, noe det strengt tatt er på platen også.

Joose Keskitalo & Maailmanpalo (Joose Keskitalo & Den tredje verdens flamme) får meg til å tenke på Aki Karusmäkis film Mannen uten minne. Der blir musikere i frelsesarmeen introdusert for rock n’ roll, og deres påfølgende musisering ligner det Keskitalo gjør. Men det han lager blir aldri en billig kopi av de amerikanske originalene, til det er Keskitalo for dyktig på ballader. Spesielt nydelig er ”Herra, Opeta Minua Kuolema” (”Herre, lær meg å dø”). Det finske språket passer dessuten ypperlig til vare sinnsstemninger, jeg forstår ikke et kvitter, men den lullende alliterasjonen er svært behagelig. Det er sannelig mye fint å finne i de finske skoger, både i mørke kroker og ved leirbålet.

(Publicerad 2008)