Den bergenske platedebutanten Silje Nes har imponerende nok gjort alt på "Ames Room" selv. Hun synger, spiller en lang rekke instrumenter: keyboard, bass, cello, fløyter, trompet, xylofon og perkusjon, i tillegg til å veve elektronikk rundt det hele. Resultatet er en skjør, vakker, naiv popmusikk, i samme gate som Hanne Hukkelberg. Og for alt jeg vet bor hun kanskje nå in der selben Straße som jazzsangerinnen fra Kongsberg, siden begge for tiden er bosatt i norske kunstnerleiligheter i Berlin.
Det eneste instrumentet Nes ikke har brukt er det hun egentlig trakterer, pianoet. Hva er så grunnen til at det har blitt utelatt? Det kunne helt enkelt vært fordi hun ikke hadde tilgang til det i Berlin, men så finner jeg ut at de fleste av sangene på albumet ble tatt opp allerede før hun kom dit. Årsaken er vel da heller at gitar passer en naiv popmusiker bedre enn pianoet. Barnlig nynning er mye søtere sammen med litt forsiktig, usikker klimpring enn kompliserte melodier.
Hadde Nes invitert andre musikere med seg istedenfor å gjøre alt selv, ville albumet trolig ha blitt like sprudlende som Hukkelbergs "Rykestraße 68", eller hun ville kanskje ha laget noe som høres ut som det islandske bandet Múm. Men hva skulle det tjene til? Isteden har artisten laget noe mer intimt og personlig, en slags dagbok i albumform.
Musikken er tatt opp mens den ble til, ofte uten noe særlig komponering i forveien. Dermed blir inntrykket av og til at Nes sitter lekende og syngende for seg selv i større grad enn for andre. Men siden låtene stort sett består av seks elementer, rytme, melodi, komp, bass, effekter rundt og vokal, blir de fleste sangene formfullendte og fengende. Med sitt lappeteppe av instrumenter diverterer Nes oppmerksomheten bort fra at hun innimellom slår det samme knippe av akkorder hele sangen igjennom.
"Ames Room" fungerer best når artisten er minst merkbar, som på sporene ”Long Shadows Left Around”, ”Magnetic Moments of Spinning Objects” og ”No Bird Can”. Her er det som om lekene i barndomsrommet til Ames har kravlet ut av bokser, skap og skuffer og surret med instrumenter, skranglet litt. De har spilt inn stemningsfylte lydlandskap bestående av båthorn, knirkende stoler, skrivemaskinklapring, leketrompeter, xylofonpling og kassettspoling.
Når sangene er på sitt streiteste med bare gitar, trommer og hviskende vokal er musikken dessverre litt tam. På to-tre spor i andre halvdel av albumet er Nes farlig nær å ende opp i båsen jeg kaller ”kjedelige kvinner med kassegitar”, hvor vi finner en hel del andre norske popartister. Men den organiske elektronikken, og i det hele tatt mer følelse av barnlig undring enn kalkulert popteft, gjør at Nes unngår å falle inn i denne kategorien. Så hun må for all del ikke finne på å tone ned det abstrakte, eller polere bort det rufsete, hjemmelagde preget på senere plater!
Det er altfor behagelig å være i "Ames Room", jeg har egentlig ikke lyst å si et vondt ord om musikken. Det fineste er tittelsporet, hvor ordløs, mjauende vokal leker rundt gitartoner og perkusjon som mest høres ut som en lekk kran. Likevel føles rommet litt trangt, tida for å ha teselskap med bamser og leker er vel strengt tatt forbi. God, barnlig musikk er da heller ingen mangelvare. Så hvorfor klarer jeg ikke være mer kritisk? Sannsynligvis fordi jeg også syns verden er et skremmende sted iblant, så behovet for å lage sin egen lille verden av koselige lyder er fullt forståelig. Dessuten er Silje Nes uhyre god til det, og debuten hennes er ypperlig, på samme tid enkel og kompleks. Og når en annen Berlin-bosatt musiker, Kim Hiorthøy, får slippe unna med naiviteten sin gang på gang, hvorfor skal ikke Silje Nes gjøre det samme?
(Publicerad 2008)
Kommentarer
Skriv ny kommentar