Swod Sekunden

Digitaliseringen av musikkproduksjon har ført til at interferens og bakgrunnsstøy lettere kan filtreres bort. Gjengivelsen blir dermed lytefri, og noen vil kanskje si kjedeligere med dagens digitale opptaks- og avspillingsmuligheter. Det er trolig noe av grunnen til at ungdom har begynt å kjøpe vinyl igjen, og at artister i økende grad bruker skurring og knitring som en bevisst del av musikken sin. Som en slags stille protest mot det sterile digitale lar musikerne vinylsus, mikrofoners bakgrunnsstøy; sånt som man tidligere har villet viske bort, få sive inn i lydbildet. Duoen Swod gjør akkurat dette. Det naturlige hovedfokuset i musikken deres er pianomelodiene, men rundt dem bobler et bakteppe av i utgangspunktet uønskete frekvenser. Disse lydene bidrar derimot bare til å understreke det vakre i de enkle melodiske motivene, mot den lett ubehagelige elektronikken blir pianoets ynde enda tydeligere.

”Sekunden” er Oliver Doerell og Stephan Wöhrmanns andre utgivelse. Palletten deres synes å ha utvidet seg en smule siden debuten ”Gehen”, til i større grad enn før å inkludere også gitar, bass og trommer. Men formen er den samme som tidligere, med skimrende piano i førersetet, akkompagnert først og fremst av elektronikken. De mest vellykkete låtene er ”Insects”, der elektroniske dyr sukker over et suggererende motiv, og ”Deer”, ”Exit” og ”Patinage”, der artistene i størst grad lar låtene åpne seg, og andre instrumenter ta like mye plass som pianoet.

På sitt kjedeligste, som åpningssporet ”Montauk”, glir Swod derimot ut av konsentrasjonen min. På den låten loopes nemlig et simpelt pianomotiv i en evighet, med lite variasjon sangen igjennom. Hovedproblemet til ”Sekunden” er også, som på debuten, at det blir for ensformig i lengden. En hel plate med oversentimentale melodier, komposisjoner som knapt beveger seg av flekken, kan ikke selv de mest fortreffelige falske alderdomstegn gjøre interessante. Kanskje er duoens trang til å fylle musikken sin med uperfektheter rett og slett et forsøk på å skjule manglende substans? Det er muligens litt vel kritisk av meg å hevde det, for melodiene er fine, og satt til de to sorthvitt-filmene som følger med CDene blir resultatet en slags hverdagspoesi. Problemet er bare at ”Sekunden” etterlater meg emosjonelt uberørt.

(Publicerad 2008)