Ville Leinonen Suudelmitar

Det er mange som er blitt skikkelig forelsket i Finland. Jeg blir ikke mo i knærne enda, men en følelse av varme stiger frem når jeg hører ordet Fonal. Det finske plateselskapet står bak en rekke fantastiske utgivelser de siste par årene, og i det siste har artister som Paavoharju, ES, TV Resistori og Kamialliset Ystävät fått mye spilletid hos meg. Noe av det som fascinerer mest er at artistene ofte evner å være episke og innadvendte på samme tid. På tross av grumsete lyd, sparsommelig instrumentering og lavmælte vokalister, danner artistene store, oppløftende lydbilder. Ville Leinonen er intet unntak. Artisten sier selv at albumet ”Suudelmitar” egentlig skulle være en liten samling sanger med gitar/vokal, ” but at some point, somehow, it turned out to be this orchestral thing. Well, that's the way it goes, can't control it…”

Musikken er derimot rimelig kontrollert, ikke av det mest eksperimentelle fra Fonal. Ville Leinonen er tilbakelent, og synger avslappet om dansing og kjærlighetsforhold, over bossanova på sporet ”Wien”. Tilsvarende er de fleste andre sangene også stedfestet, enten Leinonen reiser til fantasilandskap eller virkelige steder. Spagettiwesternplystring og sitarspilling danner et herlig bakteppe for ”Hilja ni Malawée”, der Leinonen synger om Afrikas brennende nattehimmel. På albumets tittelspor viser han frem sitt vakre, hemmelige sted Suudelmitar. Den musikalske reisen til middelhavet på sangen ”Luunvalkoiset Purjeet”, blir derimot vel kitschy. Det høres for mye ut som et forsøk på å gjenskape musikk hørt på en ferietur til Hellas.

Innpakningen til albumet er virkelig nydelig. Stemningsfulle ekspresjonistiske maleri pryder både coveret og inlayet. Jeg blir ikke like beveget av låtene, men de lystige musikalske reisene vokser på meg. Av en eller annen grunn minner denne samlingen av forskjellige stilarter meg litt om Devendra Banharts ”Smokey Rolls Down Thunder Canynon”!. Det kan ha noe å gjøre med Leinonens evne til å uanstrengt krydre poplåtene sine med sydlandske og østlige stemninger enda han sitter i kalde nord. For i likhet med Devendra leker Leinonen seg med forskjellige stilarter, og gjør det til sitt eget. Det er riktignok noe mer oppkonstruert over Leinonen enn over frikfolkens amerikanske prins, men ”Suudelmitar” sniker seg stadig inn i CD-spilleren, og jeg kan bare fastslå at Finland fascinerer meg mer og mer!

(Publicerad 2008)