2011: Frode Gjerstad

2011: Frode Gjerstad

Publicerad: tors, 2011-12-15 15:56

Jeg har fulgt Henry Threadgill omkring 40 år. Første gang jeg ble oppmerksom på ham var via AACM organisasjonen i Chicago. Threadgill skilte seg allerede den gangen ut fra Jarman, Mitchell og Braxton – de andre nye saxofonistene som kom frem via AACM.

Med trioen Air der Steve McCall og Fred Hopkins også deltok, presenterte han helstøpt og selvstendig musikk. De laget noen veldig fine plater sammen. Så ble han borte litt for meg, da han holdt på med en sextet/septet på -80 tallet.

Men da jeg hørte ham live på Sweet Basil i New York i -96 var det med tubabandet Very Very Circus. En utrolig fin konsert med to fantastiske tubaister og Pheroan akLaff på trommer. Threadgills musikk swinger og oppleves som veldig positiv. Han er i min bok den fremste nålevende jazzmusiker sammen med Wayne Shorter. To nokså ulike musikere, men begge viderefører jazztradisjonen på en interessant og personlig måte – slik jeg ser det.

Threadgill kom med et nytt Zooid-album på slutten av fjoråret. Han holder fremdeles fast på tubaen i det nye bandet. Dette instrumentet som også hadde en viktig rolle i den opprinnelige jazzmusikken, har på en måte fått et nytt liv. Vi ser mange nye tubaister som markerer seg og som spiller musikk som utfordrer vår oppfatning om hva en tuba skal kunne gjøre. I min bok, er tubaen en slags bonus fordi den kan spille så mange ulike roller og fargelegge musikken på en utrolig fin måte.

I Threadgills musikk ser vi dette veldig tydelig. I hans musikk glir tubaen inn mellom akustisk gitar, akustisk bassgitar fløyte og percussion og gir bandet dette lille ekstra som er en egen sound.

Threadgills komposisjoner er både vakre, krevende og personlige. Om man hører et par takter av hans musikk, kjenner man igjen komponisten som etter hvert er blitt en voksen mann med stor respekt blant kolleger.

Hans musikk rører meg fordi han både er en nyskaper, men samtidig er han godt plassert i tradisjonen. Han har også en personlig tone og spillestil som jeg svært gjerne hører på. Den gjør meg glad fordi alt er så selvsagt og klart. Og integrert i det kollektive uttrykket.

Youtube: Georges gitarr

Spellista: Don Cherrys 70-tal

Cherry

Youtube: TD live in Coventry