Autechre Quaristice

Autechre
Quaristice
Warp 333

Av: Andreas Ervik

Publicerad: fre, 2009-10-16 01:28

Elektronisk musikk kan grovt sett deles i to kategorier: den organiske, varme og den mekaniske, kalde. Artistene som befinner seg i den første gruppen prøver gjerne å skjule at musikken deres egentlig er laget på en datamaskin. Duoen Autechre gjør definitivt ikke det. "Quaristice" er deres niende album bestående av elektroniske arkitektur, men med mekaniske byggverk. De blir konstruert mens du lytter, vokser frem som abstrakte bygninger med uvanlige kurver og merkelige former; på en måte Guggenheim i Bilbao omgjort til lydbølger.

Sean Booth og Rob Brown gjør sitt ytterste for å ødelegge fremdriften i musikken sin. Låtene deres vrir og vender på seg hele tiden, de er konstant helt like og samtidig i evig forandring. Autechres forsøk på å bryte det narrative kan dermed sammenlignes med Samuel Becketts skrivemåte. "Quaristice" blir i så fall lydsporet til en tenkt roman av Beckett, satt i et science-fiction-univers. Forestill deg en kombinasjon av Star Wars (uten å tenke på musikken) og den irske forfatterens roman Molloy. Hvis den første protagonisten i den boken for eksempel humpet rundt på krykkene sine, letende etter moren sin, ikke i en ukjent by, men på en fremmed planet, da ville vi nærmet oss mer hvordan Autechre høres ut. For mens Beckett skriver om det absurde i menneskets situasjon, og vår fremmedfølelse overfor hverandre og verden, fremmedgjør Autechre like godt menneskene fullstendig.

Robotnostalgi. Det betyr ikke at Quaristice er uten humor. På samme måte som at jeg ofte ler av Becketts gravalvorlige absurditeter er Autechres umenneskelige lydkonstruksjoner overraskende tørrvittige. Likevel får jeg en følelse av at jeg ville syntes det var mye morsommere om kroppen min hadde kretser og mikrochips heller enn blodets kretsløp og nerveceller. Sangtitlene er antakeligvis grove vitser for roboter: ”Fol3”, ”90101-5l-l” og ”SonDEremawe”.

Men roboter kan som kjent ikke le. Like lite som de har evnen til å føle lengsel etter det forgangne. Og det er ved å spille på nostalgiens strenger at Autechre viser at også de er laget av kjøtt og blod. Quaristice er det første albumet deres på flere år som ikke bare fyker av gårde med lysets hastighet mot fremtiden.

Albumets rammer, det vil si den første og de to siste av albumets tjue spor (hvilket er omtrent det dobbelte av det normale antallet deres) er ambient! Mens deres forrige album, det morsomt titulerte Untilted stort sett bestod av lange strekk med avanserte rytmeleker, tør duoen her bruke vedholdte synther med slør av ekko. Lik de man finner på Brian Enos "Music for Airports" eller Aphex Twins "Selected Ambient Works", som jo kom ut i det forrige årtusenet. På samme måte inneholder ”Tankakern”, ”rale”, ”fwzE” og ”90101-5l-l” lyder man kaller acid. Altså en favoritt fra åtti- og nittitallets rave-kultur!

Ronnie Rocket. "Quaristice" er lyden av mekaniske byggverk som begynner å slå sprekker, arkitektur som er i ferd med å bli flytende. Jeg har fortsatt problem med at Autechre er så forbasket intelligente. Men de lar stadig mer følelser sive inn i komposisjonene. Den abstrakte mekanikken begynner å bli menneskelig, eller i alle fall en slags androide.

Musikken får meg til å tenke på David Lynchs "Ronnie Rocket", som han skrev manus til like etter Eraserhead, men som enda ikke er filmatisert. Hovedpersonen i den lenge planlagte filmen, Ronald de Arte er en merkelig fyr som har fått kroppen sin deformert, men to leger rekonstruerer ham på et vis. Han har spesielle elektriske egenskaper, som gjør at noen studenter rekrutterer ham til rockebandet sitt. Som frontfiguren deres blir han en slags legemliggjøring av det elektroniske, en symbiose av det menneskelige og syntetiske. Autechre kunne fremdeles trengt en som androiden Ronnie Rocket, men Quaristice bringer dem ett hakk nærmere selvkjør.

(Publicerad 2008)

Läs mer om:

Youtube: Georges gitarr

Spellista: Don Cherrys 70-tal

Cherry

Youtube: TD live in Coventry