Robedoor Closer to the Cliff

Robedoor
Closer to the Cliff
Interregnum INT002

Av: Christian Evensen

Publicerad: tis, 2010-01-19 02:52

Eimen av vannmaling og nytrykt papp streifer min nese her jeg sitter med Robedoors siste album mellom hendene. Duften gir sterke assosiasjoner til en svunnen tid; til kreative barnehender og fargerik kunst. Dette førsteinntrykket av det konkrete materialet CD-en prydes av har selvsagt ingen relevans for dens musikalske innhold, men jeg vil likevel holde fast ved denne tanken om en spak, tapt fortid siden tanken også virker beskrivende for Robedoors musikalske univers, dog med et annet fortegn. I presseskrivet til ”Closer to the Cliff” omtales bandets fortid som aggressiv og fysisk, deres musikk som stadige eksplosjoner fra et kraftig vulkanutbrudd. Mer treffende for mitt inntrykk av duoen – og især ”Closer to the Cliff” – er tidsrommet etter et slikt utbrudd, etter de veldige naturkreftene har lagt et helt samfunn – familiehjem og arbeidsplasser – i aske. Robedoor er asken, ikke utbruddet selv.

Duoen har praktisert bråk siden 2004, men den relativt korte karrieren har ikke bydd på få utgivelser. I det fjerde året er ”Closer to the Cliff” derimot den første utgivelsen, og allerede før utgivelsesdagen gikk det ord om at den kanskje også var blant deres beste. Albumet åpner med ”Divination Calling”, og en bekmørk fremtid profeteres. Naturkreftene har spydd ut sitt blod og vrengt sine innvoller, og gjennom den fargeløse asken og den glødende lavaen aner vi desperate rop om frelse fra de få gjenlevende; de som snart skal dø. ”Cocoon of the Cross” lover om en ny fremtid for disse hjelpeløse stakkarene. Sporet åpner med stillhet, en plingende tone gjentas gjennom dets hele, nytt liv spirer gjennom den forgiftede asken. Men støyen, mørket og ondskapen er ugjennomtrengelig, og overfaller denne grønne stilken som spirer ensomt på ragnaroks kirkegård. Da gjenstår kun de siste tårer som vi får på ”White Eyes/White Wail”, og skapelsens endelige farvel på ”Tethered Outside Creation”,. Håpet om en fremtid har sluknet for de døende.

Robedoor blir nevnt i samme åndedrag som Double Leopards, The Skaters og Axolotl. Selv om det ikke er enkelt å skille seg ut i dette landskapet, har Robedoor etter hvert fått sin egen signatur. De har et noe enklere uttrykk enn de psykedeliske utfluktene i dronenes verden som Double Leopards har gjort seg gjeldende for, noe som kommer særlig godt til uttrykk på ”Closer to the Cliff”, for eksempel med det repetive og meget gode sporet ”Cocoon of the Cross”. Ved å skru ned volumet noe i forhold til tidligere utgivelser har de motsigende nok fått et mer direkte resultat, et klare språk som skildrer en fortapt verden på en levende måte. Spørsmålet er om Robedoor allerede i januar har gitt ut sin beste utgivelse dette nye året, med forbehold om at de fortsetter å gi ut musikk i samme tempo som de gjort så langt i karrieren. En veldig god utgivelse er det i hvert fall.

(Publicerad 2008)

Läs mer om:

Youtube: Georges gitarr

Spellista: Don Cherrys 70-tal

Cherry

Youtube: TD live in Coventry