Venetian Snares My Downfall (Original Soundtrack)

Venetian Snares
My Downfall (Original Soundtrack)
Planet Mu. ZIQ 199

Av: Andreas Ervik

Publicerad: tors, 2010-01-14 18:18

Den eneste hobbyen til Venetian Snares, eller Aaron Funk som han egentlig heter, er å lage musikk. Aggressiv musikk med halsbrekkende rytmer. Og siden han ikke har annet å bedrive, har han pøst ut en usannsynlig stor mengde plater siden like før årtusenskiftet. Hele 32 album og EPer har det blitt på bare 8 år, der samtlige består av komplekse rytmefigurer og fire-toners melodier. Riktignok holder de noenlunde samme standard, men det må vel kunne sies at Funk har blitt en slags parodi på seg selv.

I 2005 skjedde det derimot en endring i Funks univers. Med albumet ”Rossz Csillag Allat Szülletett” (RCAS) ble det plutselig tydelig at det fantes en musiker, et menneske bak knappene, knottene, computeren. Fioliner, trompeter, endog vokal ble slengt inn i rytmemiksen, hans dystre fremtidsvisjon av en verden kontrollert av roboter var inntatt av mennesker. Venetian Snares høstet også lovord overalt for sin fusjon av umenneskelig elektronikk og sårbar akustikk. Problemet var bare at evnen hans til å lage melodier ikke hadde utviklet seg nevneverdig.

Da albumet ”RCAS” kom ut snakket Funk om kjærlighetssorg. To år senere har han fremdeles ikke klart å komme seg ut av denne tilstanden, og han beveger seg nå enda dypere inn i seg selv. ”My Downfall (Original Soundtrack)” er nemlig ikke et bestillingsverk til en film, men lydsporet til artistens egen undergang. En god idé til et musikalsk prosjekt, absolutt, men høres det ikke ut som en latterliggjøring av ”RCAS”?

Musikken er, som på forrige miks av drill ’n bass og orkestersamples, helt grei. Melodiene er melodramatiske, og selv om de overlessede rytmene er spredd mer utover, er de som vanlig konstant heseblesende. Fiolinene på ”Integraation” er nydelige, men de drukner snart i rytmene og en dyp, romlende basslinje. ”My Half” starter også så bra, med dyster stemning og blåe trompettoner, men igjen blir det anti-klimatisk når rytmene setter inn.

Aaron Funk må vel kunne kalles 2000-tallets Richard Wagner. De er like bombastiske begge to, med tilsvarende stormannsgalskap til stede i verkene sine. Og som med Wagner kan det være givende å høre på Venetian Snares, men i små doser. Det er vidunderlige øyeblikk hos begge, men de er etterfulgt av lange, uinteressante, partier.

Kanskje har jeg misforstått det dadaistiske i Aaron Funks prosjekt. Det er mulig at jeg, som vanligvis liker det absurde, simpelthen har oversett det her. Mannen bak utgivelsen ”Cavalcade of Glee and Dadaist Happy Hardcore Pom Poms” ser kanskje bare på det hele som en spøk. Like mye mot seg selv som mot de som faktisk kjøper utgivelsene hans. Og hvis man ikke tar ham alvorlig, og glemmer at dette skal være et deprimerende album, så kan man faktisk ha glede av ”My Downfall”.

(Publicerad 2007)

Youtube: Georges gitarr

Spellista: Don Cherrys 70-tal

Cherry

Youtube: TD live in Coventry